Kila: Snow-White and Rose-Red

Kila: Snøhvit og roserød - en historiebok fra Kila

Kila tilbyr morsomme historiebøker for å stimulere kjærligheten til å lese. Kilas historiebøker hjelper barna til å glede seg over å lese og lære med en rikelig mengde fabler og eventyr.

Det var en gang en fattig, ensom enke som bodde i en avsidesliggende hytte. Foran hytta var det en hage der det sto to rosentrær. Den ene hadde hvite roser og den andre røde.

Hun hadde to døtre som var som de to rosentrærne, så hun kalte den ene Snøhvit og den andre Rose Red.

En kveld tok moren på seg brillene og leste høyt fra en stor bok, og de to jentene lyttet mens de satt og snurret tråd. Det banket på døren som hørtes ut som om noen ville bli sluppet inn.

Rose Red gikk og dyttet bolten tilbake og tenkte at det var en fattig mann. Men det var en stor bjørn som stakk sitt store, svarte hode rundt døren. Rose-Red skrek og sprang tilbake, mens Snow-White gjemte seg bak morens seng.

Bjørnen begynte å snakke og sa: "Ikke vær redd, jeg vil ikke skade deg! Jeg er halvfrossen og vil bare varme meg litt ved siden av deg."
"Stakkars bjørn," sa moren. "Legg deg ned ved bålet, pass bare på at du ikke brenner kappen."

Bjørnen sa til jentene: “Vennligst slå snøen ut av kappen min litt,” så de brakte kosta og feide bjørnens pels ren mens han strakte seg komfortabelt ved ilden og knurret tilfreds.

Så snart dagen gikk, slapp de to barna ham ut, og han travet av sted over snøen og inn i skogen. Fra da av kom bjørnen rundt hver kveld på samme tid og lot barna more seg med ham så mye de likte.

Da våren kom, sa bjørnen til Snow White: "Jeg må gå inn i skogen og beskytte mine skatter for de onde dvergene." Snow White var ganske lei seg for at han skulle bort, og hun løsnet døren for ham. Bjørnen stakk av raskt og var snart ute av syne.

En kort tid etterpå sendte moren barna sine inn i skogen for å hente ved. De så en dverg med et snøhvitt skjegg, en hage lang, og enden av skjegget ble fanget i sprekken i et tre.

Han stirret på jentene med sine brennrøde øyne og ropte: "Hvorfor står du der? Kan du ikke komme hit og hjelpe meg?"

"Ikke vær utålmodig," sa Snøhvit, "jeg vil hjelpe deg," og hun trakk henne ut av lommen og klippet av skjegget.

Så snart dvergen var fri, svingte han sekken sin over skulderen og gikk av uten å gi barna et blikk.

En annen dag, da jentene krysset en heie på vei hjem, overrasket de dvergen som nettopp hadde tømt ut vesken med edelstener på et rent sted. De strålende steinene glitret og glitret med forskjellige farger.

"Hvorfor står du der og gaper?" ropte dvergen, og hans grå ansikt ble knallrødt av raseri.

Han fortsatte å rope når det hørtes et kraftig knurr og en svart bjørn kom travende mot dem ut av skogen. Dvergen sprang opp av skrekk, men han kom ikke til hulen sin for bjørnen var allerede for nær.

Da, med frykt i hjertet, ropte han: "Kjære bjørn, spar meg. Jeg vil gi deg alle mine skatter." Bjørnen ignorerte ordene hans og ga den onde skapningen et eneste slag med poten. Dvergen beveget seg aldri mer.

Jentene hadde stukket av, men bjørnen kalte til dem: "Snøhvit og Rose Red, ikke vær redd." Da de kjente igjen stemmen hans, stoppet de.

Da han fikk tak i dem, falt bjørneskinnet plutselig bort og han sto der, en kjekk mann, alt kledd i gull.

"Jeg er kongens sønn," sa han, "og jeg ble trollbundet av den onde dvergen som hadde stjålet skattene mine. Jeg ble tvunget til å løpe rundt i skogen som en villbar bjørn. Nå har han fått sin velfortjente straff."
...

Vi håper du liker denne boken. Kontakt oss på [email protected] hvis det er noen problemer
Takk!